★★★☆☆☆

Prog-metal fanebærer Mastodon returner med blandet indhold i deres syvende album. Pladegreb´s Jonas Lundbye har hørt på Mastodon i flere år og undersøger hvorfor deres sidste plade ikke helt møder standarden de har sat sig selv. 

Af Jonas Lundbye

Emperor of Sand er Mastodon´s syvende album, og det er det første album etter alle medlemmer av bandet har passert 40 år gamle. Det er ett farlig sted å være for ett metallband, ettersom de snart begynner å se litt for gamle ut for å kunne bli tatt seriøst når de headbanger på scenen; når man nærmer seg 50 er det bare ikke like tøft lenger. At Mastodon er i ferd med å utvikle ett litt ukult image bekreftes av albumcoveret. Mastodon har hatt en god tradisjon med å lage visuelt interessante psykedeliske albumcover, men Emperor of Sand sitt cover ser litt ut som det kommer fra et Iron Maiden wannabe-band som gav ut tre album på starten av 90-tallet.

Deres forrige album Once More Around the Sun fra 2014 var ett faretruende album. Dog det var ett aldeles utmerket album – og ett som ville vært mesterverket til de fleste metallband – så var det album som for Mastodon hintet om at Mastodon sin tid som ett av metallscenen´s mest spennende og innovative band var over. Det var absolutt visse uventede kvaliteter til albumet (jeg glømmer aldri min forbauselse da Aunt Lisa mot slutten av sangen går fra hurtige metallriff over i ett cheerleaderkor som roper ”hey, ho, let´s fucking og it!”), men overordnet var det en følelse av det meste hørtes ut som de hadde plukket forskjellige elementer fra deres tidligere album, heller enn å utvikle seg i nye retninger slik de alltid gjorde før. Dessverre følger Emperor of Sand, for det meste, i disse fotspor.

Emperor of Sand er bandet´s første konsept album siden deres magnum opus fra 2009, Crack the Skye, men det markerer tematisk ett betydelig skift fra deres tidligere oeuvre. Albumet forteller om en ørkenvandrer som er dømt til døden, inspirert av medlemmene sine opplevelser med å miste familie og venner til kreft. Bandet som tidligere har gjort alt fra å lage et helt album basert på Herman Melville´s Moby Dick (Leviathan), til å skrive en sang planeter som har sex (Stargasm), har aldri vært så seriøse eller personlige i deres tekster som de er her. Selv om man litt savner lekenheten fra tidligere utgivelser, er denne nye mer personlige retningen, en av albumets sterkheter. Tekstene er ikke  gjennomgående godt skrevet, men er hva man kan kalde godt nok. Linjer som ”soon this will all be a distant memory, or could this dream be real at all?” (Show Yourself) eller ”My sweet mirage, I bathe in sacred waters, I kiss the Sky, Floating in Sultans daughters, Memories of loved ones only passing me by” (Sultans Cure) oser ikke akkurat av subtil tematikk. Til tross for at tekstene er litt i overkant tydelige, og noen ganger bare litt dumme, er det allikevel ett brukbart narrativ vi får presentert.

Musikalsk er narrative også en styrke; albumet er gjennomgående stemningsfullt og grenser noen ganger på okkult som står godt til den dystre tematikk. Dessverre er musikken ellers litt manglende i kvaliteter å by på. En vær fan av Mastodon vil føle seg veldig hjemme i musikken, og sannsynligvis litt for hjemme. Ofte blir man sittende med følelsen at ”dette riffet har de da brukt før?”, og når det ikke lyder velkjent, så lyder det heller ikke som det mest spennende av metallriff.

Andre-singel Show Yourself fungerer ganske godt med en av de mest catchy melodiene de har funnet på, selv om den kanskje ikke helt fungerer like bra når den går vekk fra sitt ekstremt catchy refreng. Merkelig nok er det ofte på deres mest poppete at de klarer å være mest interessante og spillet mellom poppete refreng og prog-metallete mellomparti bringer noen av albumets mest spennende partier. Til tross for at de ofte på albumet høres litt feigt ut – i form av at de trekker til det de vet de kan best – er det faktisk og flere partier som bringer inn elementer man ikke i det heletatt skulle forventet fra Mastodon; i Stormbreather følger en hypnotisk metallriff en elektronisk drone atmosfære; Roots Remain ender i en melankolsk klavermelodi (Mastodon´s første bruk av ett klaver); i Clandestiny blir melodiøse keyboard toner lagt under kosmiske laserlyder, mens en dyp, elektronisk stemme snakker i bakgrunden. Elementer som dette er med å løfte albumet opp fra ett hvor man sitter med følelsen at det hele lyder litt i overkant velkjent, selv om det er en meget fin linje det balanseres på.

Emperor of Sand er ikke ett dårlig album, men det er absolutt deres svakeste så langt (som kanskje ikke sier så mye når man har en ekstremt solid katalog slik som Mastodon), og når vi om 20-30 år ser tilbake på Mastodon sin storhetstid, kommer dette til å ligge solid utenfor den diskusjonen. Når det er sagt, så er det allikevel mye godt å hente ut av albumet for fansen, selv om det også er mye som du fort kommer til å glømme.

Reklamer

Skriv et svar

Udfyld dine oplysninger nedenfor eller klik på et ikon for at logge ind:

WordPress.com Logo

Du kommenterer med din WordPress.com konto. Log Out /  Skift )

Google+ photo

Du kommenterer med din Google+ konto. Log Out /  Skift )

Twitter picture

Du kommenterer med din Twitter konto. Log Out /  Skift )

Facebook photo

Du kommenterer med din Facebook konto. Log Out /  Skift )

w

Connecting to %s